Bøndene vi møtte på Cuba var alle i 50-årene og hadde gjort karriereendringer, som for eksempel overgang fra fabrikkarbeidere eller kommunistpartifunksjonærer til bønder. Direktemarkedsbønder tjener noen av de beste pengene i den fremvoksende cubanske markedsøkonomien, og det ser ut til at folk trekkes mot det av økonomiske årsaker. De fleste hager var samarbeidsinnsats, med tre gartnere på heltid.
Forholdet mellom disse gårdene og den cubanske regjeringen er veldig interessant. Cuba er sakte på vei ut av en sentralt planlagt økonomi. Disse gårdene var noen av de første private virksomhetene som ble tillatt i landet. Men staten spiller fortsatt en stor rolle, noe dyrkerne generelt satte pris på.
Gårdene så ut til å ha blitt startet på individuelt initiativ, med ubrukte bytomter som ble ryddet i fritiden, mens dyrkerne fortsatt jobbet andre steder. Når grunnlaget var der, mottok dyrkere sin første infrastruktur fra staten - ting som de høye betongbedene, jorda for å fylle dem (kompostert meieri-gjødsel eller sukkerrørbagasse) og vanning.
Verktøyet og annet utstyr ble ikke levert av staten og var ekstremt gammelt. Selv om det var trist, var det morsomt å se hvordan bønder improviserte, og vi så noen fine ideer.
Cuba ser ut til å ha et ekstremt nyttig utvidelsesprogram. Alle dyrkere vi møtte fikk besøk en gang i uken av en landbruksagent, som foreslo sorter og leverte økologisk spray. For øvrig har Cuba investert tungt i å lære om biopesticider og biogjødsel. Dyrkere satte pris på de mikrobielle inokulantene de fikk. Til gjengjeld for hjelpen gir staten mandat at hver gård selger en viss prosentandel av produktene sine til utpekte forbrukere til under markedspriser: sykehus, nybakte mødre og skoler, for eksempel. Det var nok andre krav som vi ikke tok opp.
Dyrkere virket generelt ikke plaget av statsmandatene, de så dem som en rettferdig avveining for hjelpen som ble gitt, og kjøpte seg generelt inn i det cubanske samfunnet. I noen situasjoner så det ut til at staten satte prisene bonden kunne ta på det åpne markedet. En dyrker mislikte dette og beklaget den lille mengden han tjente på dagene med å slite i solen.
Det er mye snakk i Amerika om å skape flere lokale matsystemer, spesielt i byer med urbant jordbruk. Det var veldig pent på Cuba å se et slikt urbant system for ferske grønnsaker i kjøttet, født ikke fra idealer, men snarere av nødvendighet. I hver hage så vi enkeltpersoner og også grossister som kjøpte produkter; folk i sykkel- og eselvogner fylte vognene sine og dro rundt i nabolaget og solgte grønnsaker med fortjeneste. Dette lokale produksjonssystemet fremmes også av mangelen på kjøleinfrastruktur – grønnsaker må gå raskt fra åker til kunde ved 90 ̊ F!
Jeg ønsker ikke å gi inntrykk av at all Cubas mat produseres i liten skala – vi hørte om store, statlige gårder på landsbygda som produserer landets sukker, bønner og andre råvarer ved bruk av konvensjonelle metoder, og også grønnsaker for turistene. Men fra det vi så, forsyner nabolagets hager cubanere med betydelige mengder ferske grønnsaker.
Jeg håper at jeg har formidlet et interessant bilde av det jeg så og hørte på Cuba, men i en kort spalte føler jeg meg ulik oppgaven med å formidle den generelle varmen, humoren og nysgjerrigheten til bøndene min bror og jeg møtte. De var snille mennesker uten ondskap mot oss som amerikanere. En dyrker snakket lengselsfullt om våre kjølige nordlige årstider, og beklaget varmen året rundt som steker plantene hans.
"Du er så heldig. Oppdrett er mye lettere for deg i Amerika," sa han. "Det er som om du kommer til gård med klimaanlegg."
"Det er sant," sa jeg til ham. "Til klimaanlegget blir til en fryser i november."
Vi har mye å lære av hverandre.
- Sam Hitchcock Tilton, VGN-spaltist